Det er et spørsmål som har fulgt meg lenge. Jeg hører ofte ledere snakke om hvordan de leder og hva de leder mot, men sjelden hvor i seg selv de leder fra. Spørsmålet dukket opp i meg for mange år siden, og jeg har stilt det til mange ledere langs veien.
Ledelse foregår ikke adskilt fra måten vi er menneske på. Vi tar med oss reaksjonene våre, mønstrene våre, frykten vår og ressursene våre inn i lederlivet. Hver gang vi tar en beslutning, velger hva vi sier, hvordan vi møter et annet menneske, og hva vi gjør med uroen som måtte dukke opp i oss, gjør vi det fra et sted i oss selv. Spørsmålet er bare hvor.
Én måte å forstå mennesket på er at vi består av mange deler. Mange av oss kjenner kanskje en del som er redd for å skuffe noen, og en annen som helst vil trekke seg unna når det blir for mye. Det kan være en del som blir skarp når den kjenner seg presset, og en som fortsatt bærer på noe den ble såret for for lenge siden og ikke vil at det skal skje igjen.
Jeg kjenner dette godt i meg selv. En del av meg kan være full av driv og ha lyst til å være virksom og synlig, mens en annen helst vil trekke seg tilbake og slippe å forholde seg til noen. Det er gjerne den delen som helst vil drikke vin og binge serier.
En del er trygg på alt jeg kan, og en annen kan trekke det meste i tvil. Den trygge påtar seg gjerne ansvarsfulle oppdrag, mens den som tviler blir engstelig og sier nei takk.
I mange år kunne jeg lure på hvilken utgave som egentlig var meg.
Tanken om at vi rommer ulike deler eller subpersonligheter har lange røtter i psykologien.
Delene våre kan være slitsomme og vanskelige å ha med å gjøre, men de er ikke fiendene våre. De fleste har en gang påtatt seg en viktig jobb: å passe på oss på en eller annen måte. Det kan være å passe på at vi ikke dummer oss ut, at vi blir hørt, eller at vi ikke faller utenfor. Og de gjør den jobben så godt de kan, ofte med strategier de lærte da vi var mye yngre og verden var mindre.
Arbeidslivet gir ikke alltid særlig mye plass til frykt, usikkerhet, skam eller behovet for å høre til. Vi belønner gjerne kontroll, kapasitet og profesjonalitet. Men vi bærer på de andre følelsene likevel – enten det er plass til dem i miljøet rundt oss eller ikke. De blir med inn i møterommet, inn i ledergruppen og inn i beslutningene vi tar.
Og selv om en del vil oss vel, kan den føre oss steder vi egentlig ikke ønsker å gå. Frykten kan være ute etter å beskytte oss, samtidig som den gjør oss kontrollerende. Den delen som så gjerne vil høre til, kan få oss til å tie når vi egentlig burde si noe. En del som prøver å hindre oss i å dumme oss ut, kan ende med å gjøre oss mindre modige enn vi ønsker å være.
Bak og under alle disse delene finnes det også et sentrum i oss. Et sted som ikke trenger å repareres, men å bli funnet igjen. Et sted vi mister kontakten med underveis i livet, fordi så mye annet får komme mellom: forestillinger om hvem vi er, hvem vi bør være, hva som er riktig, og hva som ikke passer inn. Når vi er i kontakt med dette sentrumet, kan det kjennes som ro, nysgjerrighet og klarhet. Som medfølelse og mot. Som kreativitet. Som en stille tillit til at vi kan møte det som kommer, og en opplevelse av å høre sammen med andre mennesker.
Min erfaring er at forskjellen merkes, både av oss selv og av de som er rundt oss.
Det er noe annet når det er den redde delen som har ordet, eller den kontrollerende delen som skriver en tekstmelding sent på kvelden, enn når vi innimellom klarer å handle fra dette sentrumet i oss selv. Det kan være at vi får litt mer plass rundt vår egen uro, og kanskje også nok til å møte noe av den andres uten å forsvinne helt inn i vår egen.
Hvis du har lyst til å lede på nye måter, kan du starte med å stoppe lenge nok til å kjenne etter hvor i deg selv du er – puste, pause, forsøke å legge merke til hva som faktisk foregår i deg.
Du trenger ikke bli ferdig med uroen, stresset, sorgen eller sinnet. Alt kan få være der, samtidig som du får litt mer kontakt med det sentrumet i deg som også finnes der. Noen ganger er kontakten med dette sentrumet svak. Andre ganger kjenner du den tydeligere. Kanskje er det nettopp dette vi øver på gjennom hele livet: å finne tilbake til et sted i oss som ikke først og fremst trenger å beskytte seg.
Livet venter sjelden på at vi skal bli klare. Vi skal tilbake til kollegene og møtene, til barna og foreldrene våre, til beslutningen som må tas, konflikten som ikke løser seg selv, budsjettet, presentasjonen eller samtalen vi har gruet oss til. Tempoet, kompleksiteten og andres reaksjoner forsvinner ikke. Spørsmålet er hva vi har med oss når vi møter dem.
Noen ganger kan forskjellen være nesten umerkelig. Vi får et lite øyeblikk mer før vi svarer. Vi merker at vi er redde før frykten rekker å bestemme hele reaksjonen vår. Vi finner en litt annen måte å si det på, eller oppdager at vi ikke trenger å si noe akkurat nå. Kanskje tåler vi litt bedre at den andre blir skuffet, sint eller uenig, uten umiddelbart å måtte forsvare oss eller trekke oss unna.
Det er noe jeg stadig vender tilbake til: Noe forskyver seg ganske lite inne i et menneske. Dette mennesket går tilbake ut i livet. Forskjellen viser seg i hva som blir mulig sammen med andre. Og dermed kan det indre arbeidet få konsekvenser langt utenfor oss selv.
En liten forskyvning i oss kan endre tonen i en samtale, hva vi får øye på hos andre, hva vi sier og hva vi lar ligge. På den måten kan noe som knapt var synlig i utgangspunktet, fordi det foregår stille på innsiden, få ringvirkninger vi ikke hadde forestilt oss. Noe nytt kan skje utenfor oss når noe har flyttet seg inni oss.
Du tenker kanskje at dette er selvfølgelig. Og på ett nivå er det det. Likevel er det lett å overse hvor store konsekvenser små indre forskyvninger kan få.
Det kan gi oss et litt større handlingsrom. Vi merker hva som settes i gang i oss, uten at det får overta showet, og vi får dermed flere muligheter i møtet med andre mennesker – og i livet vi lever sammen.
Det er heller ikke et sted vi skal komme frem til og bli værende. Vi kommer til å miste kontakten med roen og klarheten vår, finne tilbake, miste den igjen og finne tilbake på nytt. Den menneskelige læringen opphører aldri. Slik er det å være menneske.
Hvor i oss selv leder vi fra?
Og kanskje er det også et spørsmål om hvor i oss selv vi lever fra.
Ledelse foregår ikke adskilt fra måten vi er menneske på. Vi tar med oss reaksjonene våre, mønstrene våre, frykten vår og ressursene våre inn i lederlivet. Hver gang vi tar en beslutning, velger hva vi sier, hvordan vi møter et annet menneske, og hva vi gjør med uroen som måtte dukke opp i oss, gjør vi det fra et sted i oss selv. Spørsmålet er bare hvor.
Én måte å forstå mennesket på er at vi består av mange deler. Mange av oss kjenner kanskje en del som er redd for å skuffe noen, og en annen som helst vil trekke seg unna når det blir for mye. Det kan være en del som blir skarp når den kjenner seg presset, og en som fortsatt bærer på noe den ble såret for for lenge siden og ikke vil at det skal skje igjen.
Jeg kjenner dette godt i meg selv. En del av meg kan være full av driv og ha lyst til å være virksom og synlig, mens en annen helst vil trekke seg tilbake og slippe å forholde seg til noen. Det er gjerne den delen som helst vil drikke vin og binge serier.
En del er trygg på alt jeg kan, og en annen kan trekke det meste i tvil. Den trygge påtar seg gjerne ansvarsfulle oppdrag, mens den som tviler blir engstelig og sier nei takk.
I mange år kunne jeg lure på hvilken utgave som egentlig var meg.
Tanken om at vi rommer ulike deler eller subpersonligheter har lange røtter i psykologien.
Delene våre kan være slitsomme og vanskelige å ha med å gjøre, men de er ikke fiendene våre. De fleste har en gang påtatt seg en viktig jobb: å passe på oss på en eller annen måte. Det kan være å passe på at vi ikke dummer oss ut, at vi blir hørt, eller at vi ikke faller utenfor. Og de gjør den jobben så godt de kan, ofte med strategier de lærte da vi var mye yngre og verden var mindre.
Arbeidslivet gir ikke alltid særlig mye plass til frykt, usikkerhet, skam eller behovet for å høre til. Vi belønner gjerne kontroll, kapasitet og profesjonalitet. Men vi bærer på de andre følelsene likevel – enten det er plass til dem i miljøet rundt oss eller ikke. De blir med inn i møterommet, inn i ledergruppen og inn i beslutningene vi tar.
Og selv om en del vil oss vel, kan den føre oss steder vi egentlig ikke ønsker å gå. Frykten kan være ute etter å beskytte oss, samtidig som den gjør oss kontrollerende. Den delen som så gjerne vil høre til, kan få oss til å tie når vi egentlig burde si noe. En del som prøver å hindre oss i å dumme oss ut, kan ende med å gjøre oss mindre modige enn vi ønsker å være.
Bak og under alle disse delene finnes det også et sentrum i oss. Et sted som ikke trenger å repareres, men å bli funnet igjen. Et sted vi mister kontakten med underveis i livet, fordi så mye annet får komme mellom: forestillinger om hvem vi er, hvem vi bør være, hva som er riktig, og hva som ikke passer inn. Når vi er i kontakt med dette sentrumet, kan det kjennes som ro, nysgjerrighet og klarhet. Som medfølelse og mot. Som kreativitet. Som en stille tillit til at vi kan møte det som kommer, og en opplevelse av å høre sammen med andre mennesker.
Min erfaring er at forskjellen merkes, både av oss selv og av de som er rundt oss.
Det er noe annet når det er den redde delen som har ordet, eller den kontrollerende delen som skriver en tekstmelding sent på kvelden, enn når vi innimellom klarer å handle fra dette sentrumet i oss selv. Det kan være at vi får litt mer plass rundt vår egen uro, og kanskje også nok til å møte noe av den andres uten å forsvinne helt inn i vår egen.
Hvis du har lyst til å lede på nye måter, kan du starte med å stoppe lenge nok til å kjenne etter hvor i deg selv du er – puste, pause, forsøke å legge merke til hva som faktisk foregår i deg.
Du trenger ikke bli ferdig med uroen, stresset, sorgen eller sinnet. Alt kan få være der, samtidig som du får litt mer kontakt med det sentrumet i deg som også finnes der. Noen ganger er kontakten med dette sentrumet svak. Andre ganger kjenner du den tydeligere. Kanskje er det nettopp dette vi øver på gjennom hele livet: å finne tilbake til et sted i oss som ikke først og fremst trenger å beskytte seg.
Livet venter sjelden på at vi skal bli klare. Vi skal tilbake til kollegene og møtene, til barna og foreldrene våre, til beslutningen som må tas, konflikten som ikke løser seg selv, budsjettet, presentasjonen eller samtalen vi har gruet oss til. Tempoet, kompleksiteten og andres reaksjoner forsvinner ikke. Spørsmålet er hva vi har med oss når vi møter dem.
Noen ganger kan forskjellen være nesten umerkelig. Vi får et lite øyeblikk mer før vi svarer. Vi merker at vi er redde før frykten rekker å bestemme hele reaksjonen vår. Vi finner en litt annen måte å si det på, eller oppdager at vi ikke trenger å si noe akkurat nå. Kanskje tåler vi litt bedre at den andre blir skuffet, sint eller uenig, uten umiddelbart å måtte forsvare oss eller trekke oss unna.
Det er noe jeg stadig vender tilbake til: Noe forskyver seg ganske lite inne i et menneske. Dette mennesket går tilbake ut i livet. Forskjellen viser seg i hva som blir mulig sammen med andre. Og dermed kan det indre arbeidet få konsekvenser langt utenfor oss selv.
En liten forskyvning i oss kan endre tonen i en samtale, hva vi får øye på hos andre, hva vi sier og hva vi lar ligge. På den måten kan noe som knapt var synlig i utgangspunktet, fordi det foregår stille på innsiden, få ringvirkninger vi ikke hadde forestilt oss. Noe nytt kan skje utenfor oss når noe har flyttet seg inni oss.
Du tenker kanskje at dette er selvfølgelig. Og på ett nivå er det det. Likevel er det lett å overse hvor store konsekvenser små indre forskyvninger kan få.
Det kan gi oss et litt større handlingsrom. Vi merker hva som settes i gang i oss, uten at det får overta showet, og vi får dermed flere muligheter i møtet med andre mennesker – og i livet vi lever sammen.
Det er heller ikke et sted vi skal komme frem til og bli værende. Vi kommer til å miste kontakten med roen og klarheten vår, finne tilbake, miste den igjen og finne tilbake på nytt. Den menneskelige læringen opphører aldri. Slik er det å være menneske.
Hvor i oss selv leder vi fra?
Og kanskje er det også et spørsmål om hvor i oss selv vi lever fra.
